Hva betyr Kraftpakken for Øst-Finnmark?

 Av Guro Brandshaug, Ordførerkandidat Sør-Varanger Arbeiderparti. 

Tirsdag denne uken var krevende, slik det gjerne er, på dager fylt med både glede og frustrasjon. Som en oppsummering for meg selv, og til dere, dette er min vurdering av regjeringens Kraftpakke for Finnmark:

Jeg har vært, og er fortsatt, kritisk til elektrifisering av Melkøya. Grunnen er at jeg blant annet stiller spørsmål ved prioriteringen av så store mengder strøm og nettkapasitet sett opp mot hvilke negative konsekvenser dette tiltaket kan få. Kraftpakken svarer ut noe av dette, og jeg kommer tilbake til det.

Men først, et hjertesukk. For på en dag der Finnmark, og Øst-Finnmark spesielt, endelig anerkjennes, prioriteres og løftes frem, så drukner dette i frykt for konsekvensene ved elektrifisering av Melkøya. Jeg forstår frykten, men føler samtidig behov for å fremsnakke det som faktisk er verdt å rope hurra for.

Kraftsituasjonen i Øst-Finnmark er kritisk. Det finnes i dag ingen ledig nettkapasitet for økt kraftforbruk, og forsyningssikkerheten er sårbar med eldre kraftnett inn til Varangerbotn. Dette angår ikke bare næringslivet, heller ikke bare forsvaret, og er absolutt ikke et påskudd for å bygge ut mer vindkraft. Det er en realitet som angår deg og meg, vår tilgang til energi i hverdagen, og det handler om hvordan vi sammen trenger forutsetninger for å skape en utvikling der folk både kan og vil bo i Øst-Finnmark.

Det har i lang tid vært mye usikkerhet rundt utbygging av nødvendig nettkapasitet til Øst-Finnmark. Med Kraftpakken har vi endelig fått den forutsigbarheten vi trenger, og vi vet nå med sikkerhet at 420kV linja til Varangerbotn kommer i drift innen 2030-2032. Det roper jeg hurra for! I tillegg har regjeringen anerkjent den sikkerhetspolitiske betydningen av Øst-Finnmark. En annerkjennelse der Øst-Finnmark løftes frem som prioritert region for satsning på sivilsamfunn og infrastruktur. Dette er viktig og riktig, og gir grunnlag for å utvikle Øst-Finnmark til en region med vekstkraft og bolyst, det også av nasjonal betydning.

Til tross for prioritering, legger regjeringen ikke opp til hurtigspor eller snarveier i behandlingen av hverken 420 kV linja til Varangerbotn eller andre kraftprosjekter. Tvert imot fremhever regjeringen at gode og demokratiske konsesjonsprosesser skal ligge til grunn for å ivareta alle interesser, spesielt urfolks rettigheter og miljøhensyn. Kraftpakken siker samtidig Finnmark prioritert saksbehandlingskapasitet i NVE. Da vil det forhåpentligvis ikke ta mange år for i det hele tatt å få tildelt saksbehandler. Det er en tidsbesparelse jeg tror alle mener er riktig.

Tilbake til Melkøya. Ja, regjeringen har godkjent planene for elektrifisering av Melkøya. MEN, og det er et stort og viktig MEN. Regjeringen har samtidig besluttet tydelige vilkår for når og hvordan dette kan gjennomføres. Elektrifiseringen er i første omgang utsatt til 2030, deretter vil gassturbinene fortsatt benyttes frem til kraftsituasjonen i Finnmark gjør det forsvarlig å elektrifisere Melkøya. Dette er vilkår som vil ivareta øvrig samfunns- og næringsutvikling i Finnmark. Det er nødvendig, og selve grunnlaget for kompromisset i Arbeiderpartiets landsmøtevedtak.

Samtidig er avgjørelsen om elektrifisering krevende. Kraftforbruket i Finnmark økte fra i underkant av 1800 GWh i 2012, til 2400 GWh i 2021, det i en periode med elektrifisering av hverdagen vår, men før noen storstilt elektrifisering av industrien. Prognosene for kraftforbruk fremover viser en eksplosjonslignende kurve til sammenligning. Vi trenger mer kraft, men hvor mye kraft har vi mulighet og vilje til å produsere? Og vil vi klare å produsere nok kraft til å elektrifisere Melkøya uten konsekvenser vi ikke kan akseptere?

All kraftproduksjon har en kostnad, økonomisk, miljømessig, og ved arealkonflikter med rettighetshavere og andre interesser. Kraftpakken for Finnmark innebærer betydelig økt kraftproduksjon. Det finnes mange muligheter for å nå disse målene, både ulik type kraftproduksjon og ulik plassering. Om og når vi vil nå målene og oppnå helheten i kraftpakken, er enda uvisst. Det vi vet med sikkerhet, er at det vil kreve mye av oss. Da mener jeg at første steg på veien bør være å løfte blikket og glede oss over det positive. Så må vi møte utfordringene i fellesskap, med dialog og involvering, og med tro på at vi sammen kan finne gode løsninger vi alle kan leve godt med.

https://www.sva.no/hva-betyr-kraftpakken-for-ost-finnmark/o/5-145-83704

https://www.sagat.no/debatt/hva-betyr-kraftpakken-for-ost-finnmark/19.39644