Norge – uten visjoner i Nord?

Regjeringa Solberg lanserte sin Nordområdepolitikk under begrepet «Nordkloden». Regjeringen ønsker fokus på konkrete prosjekter og verdiskaping. Nordområdemantraet har i stor grad vært knyttet til arktisk klimaendring og de konsekvensene det måtte få for oss som bor i Nord. Løsningene på dette finnes ikke i Arktis, men i måten verdens økonomiske sentra organiserer sin produksjon og distribusjon i vid forstand.

Norge trenger en offensiv politikk i Nord som fokuserer på en bærekraftig økonomisk utvikling, og da kreves gode logistikkløsninger.

I Nord har vi ressurser, men har begrensinger knyttet til logistikk. Det være seg havner, veier og flyplasser. En av de store begrensningene ligger i ha en jernbaneløsning nord-sør på vestlig side. Det er behov for transportløsninger som takler store volum.

Her ligger det store muligheter for Norge til å ta en lederrolle. Vi kan kombinere dette med utviklingen av den maritime næringen knyttet til den Nordlige Sjørute og regional shipping i Arktis.

På russisk side ligger verdens største jernbanenett, men uten en tilknytting til norsk side. Den største hindringen for dette er ikke den fysiske avstanden på 40 km mellom Nikel og Kirkenes, men manglende forståelse for hva som skal til for å gjøre Norge til en sterkere aktør i Nord.

Det finnes en mental sperre i det sentrale politiske miljøet for å se hva en tilknytting til verdens største jernbanenett kunne ha betydd for Norge og de mulighetene som ligger i et økt økonomisk samarbeid med Russland og Kina.

Nå har den finske regjeringen kommet med et nytt initiativ for en jernbaneutløsning mellom Rovaniemi og Kirkenes. Forslaget ble presentert av den finske næringsministeren Olli Rehn 14 oktober på en større Nordområdekonferanse(Deep Freeze) i Helsinki. Olli Rehn er en av de mest sentrale finske politikerne, med lang fartstid i EU kommisjonen.

Nå vil Finland søke EU midler for å realiser en jernbaneutløsning mellom Rovaniemi og Kirkenes. Finlands initiativ skjer i en tid der EU’s arktiske politikk skal fornyes og det er dermed ikke unaturlig at forslaget tas med der. Hvordan takler Norge et slikt initiativ?

Min påstand er at vi mangler visjoner og mål i disse viktige logistikkområdene i Nord. Dette handler ikke om distriktspolitikk og nordområdesatsing i snever forstand, men om Norge vil være en sentral aktør i Nord eller ikke.

Det finske initiativet har selvsagt rot i finske egeninteresser, med utgangspunktet i Østersjøens begrensninger som transportbærer i form av is om vinteren, størrelse på skip og miljøutfordringer. Men like viktig er det å knytte Finland, de Baltiske landene, Polen og Tyskland til en Nord-Sør Transport Korridor. Initiativet vil dermed raskt kunne vise seg å være av strategisk og økonomisk betydning for hele EU.

Norge må på regjeringsnivå sette ned et konsortium med offentlige og private aktører som går i gang med arbeidet sammen med Finland og EU for å realisere en jernbane mellom Rovaniemi og Kirkenes. Dette kombinert med en ny stor Internasjonal Barentshavn (stamnett terminal) i Kirkenes som er under planlegging, vil sette Norge i førersetet på transportløsninger i Nord.

Logistikk og de maritime næringene må ha hovedfokus i den nye Nordområdepolitikken. En offensiv holdning til ny infrastruktur fra norsk side vil også være det beste utgangspunkt for en videre samhandling et krevende Russland. Store industrielle samarbeidsprosjekter med Russland og evt Kina vil være stabiliserende og fredsskapende.